Vi våknet til deilig temperatur i forhold til det vi hadde vært gjennom i Death Valley dagen før. Vi sov litt lenge i dag, siden vi ikke hadde så veldig mange mil foran oss. Vi skulle til Williams og ta den drøye times lange turen inn til West Rim av Grand Canyon.

Før vi la ut på Highwayen måtte vi spise. Vi befant oss altså i Kingman langs Historic Route 66. Inne i "sentrum" fant vi en genuin lokal amerikansk diner - Silver Spoon Family Restaurant. Ikke all verden å se på utvendig, men inne var det... ikke all verden å se på der heller. Vi tok likevel sjansen og bestilte frokost. Joda, maten var helt OK - men jisses for et personell som jobbet der. Fordelt på alle var det ikke mange IQ på hver. Det var et par individer som virkelig trakk ned gjennomsnittet.

Etter frokosten stakk vi innom et Route 66-museum. Det er et interessant stykke vei som ble bygget for å lede trafikken fra Chicago til LA. Vi ble faktisk så inspirert at vi kjørte en liten bit av Route 66. Vår Route 66-etappe var 140 km lang, tok oss drøyt to timer å kjøre, og gikk fra Kingman til Seligman via Peach Springs. Vi stoppet der for å kjøpe litt drikke, men både Coka Cola og Pepsi hadde glemt å kjøre innom - ever, lissom. Det fantes ikke en eneste bensinstasjon eller butikk i hele "byen". Ganske uspennende veistrekning i grunnen.

Litt lenger inn på veien traff vi på et bittelite sted: Grand Canyon Caverns & Inn. Der fikk vi både drikek og spise. Det sto en kjempefin brannbil der, som selvsagt ble avbildet. På vei inn i butikken kunne vi ikke unnegå å se et skilt som sa at det ikke var lov til å ta med skytevåpen inn. Da vi var ferdig handlet og satt utenfor os spite is, kom en diger fyr inn - med en diger gønner i beltet. Javel.

I Seligman hoppet vi ut på I40 og satte opp tempoet. I Williams tok vi inn på America's Best Value Inn ($100). Det var dyrt, men i helgene er motellene dyrere enn i ukedagene. Klokka var ikke så mye, og vi lurte litt på hva vi skulle gjøre. Jeg hadde snakket en del om en forsteinet skog til AG fra forrige gang jeg var i traktene, og vi tok en kanonavgjørelse om å kjøre for å se på Petrified Forest. Det var jo ikke langt å kjøre i det hele tatt. Rett borti veien. Det tok ikke mindre enn tre timer å kjøre - én vei!

Det er klart det er kjedelig å kjøre så langt, men vi fikk en del skøy på veien. Blant annet fikk vi inn et værvarsel på bilradioen. Det var et varsel om en lynstorm som visstnok kunne være farlig om man ikke kom seg inn i ly. Til vår store skuffelse lå stormsenteret litt for langt unna til at vi ble berørt. Vi så imidlertid lynene i horisonten - og vi fikk litt regn på kjøpet. Som i at det bøtta ned som det aldri gjør i Norge. Vi har det på video hvis noen tviler.

Petrified Forest var raskt unnagjort. Vi kikket på forsteinede trær og tok masse bilder. Kanskje drøyt å kjøre i seks timer for å gjøre det, men ag koste seg og syntes det var spennende. Det er bra nok for oss. At AG har det bra, asså.

På et kart vi hadde sto det om et meteorkrater som lå langs veien. Vi tenkte vi skulle ta det på vei tilbake til Williams, men har du sett - det var stengt gitt. Alle nasjonalparker i USA stenger 19:00 lokal tid. Det er greit å tenke på om man skal planlegge slike avhopp fra ruta. Det eneste spennende som skjedde på vei hjem var at vi holdt på å kjøre ned en diger ørkenhare på vei inn til meteorkrateret. Så vidt vi vet har den det fremdeles bra.

En Denny's forsynte oss med middag på vei hjem. Vi kjørte inn i Willimas klokken 21:00. Det var fredag kveld, og 4. juli. Klart vi måtte en tur inn til "sentrum" for å se på livet. Liv laga. Masse folk som gikk i gatene. Bra stemning, men vi var alt for trøtte til å interakte. Vi gikk tilbake til motellet og hoppet i loppekassene våre.

Det ble altså ikke noe Grand Canyon på oss. Joda, klart det ble. Det skriver vi om på i morgen :)

GPS-tracking m/Historic Route 66
http://gpsed.com/track/440382959551958219