Helgen treffer oss som en hvilken som helst annen dag. Her merker man ikke hvilken dag det er unntatt på motellprisene. Biler og folk over alt. Vi står tidlig opp. Vi har en liten time å kjøre før AG får se en av verdens største turistattraksjoner - som på alle mulige måter er verdt å besøke. Dette blir min tredje gang her, og jeg er ikke lei. Vi shoppet frokost og lunsj på Safeway (matbutikk som AG nå har rabattkundekort fra) og snek oss gjennom Williams sentrum før vi kjørte vei 64 mot Grand Canyon.

Vi var ikke alene om å dra til Grand Canyon, for å si det slik. Trafikken snilet av sted i 40-45 mph. Vi fant ingen rasteplasser på en stund, så vi spiste frokost i bilen. Det tok sin tid å komme oss helt inn til parken, men så valgte vi å kjøre østover fremfor å kjøre inn til Visitor Center ved Mather Point. Etter bare noen få miles kom et skilt som sa at det var igjen 25 MI til Desert View. Hadde vi kjørt feil? Vi skulle snu, men før vi rakk det kom vi frem til en liten p-plass. Vi kunne skimte noe bak trærne. Var det canyonen? Vi parkerte og gikk gjennom den lille skogstripa. Jaggu sa vi smørr. Visst var det Grand Canyon. Og det nesten uten en eneste turist i sikte.

AG løp som en liten unge ut til kanten. Hun er ikke akkurat skuggredd, så hun sto på kanten med tærne utenfor og kikket rett ned i avgrunnen halvannen km rett ned. Det virket i alle fall som at det var så langt. Vi sto en stund og bare så på. Det er et mektig sted. At naturen kan fikse noe slikt selv? Helt utrolig.

Lenge trodde man at kløfta som er skåret ut av Colorado River ble skapt over en periode på 6 millioner år. Nyere forskning publisert i 2008 antyder at det kan ha tatt så mye som 17 millioner år å grave ut dette undeverket. Grand Canyon er 446 km lang, spenner seg i bredde fra 6,4 til 29 km og når en dybde på mer enn 1,6 km. Nesten to milliarder av jordens leveår er avdekket etter hvert som Colorado River og dens avstikkere har laget kanaler gjennom lag etter lag av stein samtidig som Colorado Plateau ble løftet opp.

Nok historie, nå over til vår reise. Været var for en gangs skyld ikke så bra. Det var grått og det regnet lett. Faktisk var det ikke så veldig varmt. Å komme fra Death Valley med drøye 45 grader til Williams og kanskje 20 grader var litt av en overgang. Vi hutret litt. Det gikk heldigvis over i løpet av et par timer. Sola kikket frem og regnet ga seg.

Vi kjørte tilbake til Mather Point for å orientere oss. Vi ville jo finne Sky Walk. Det var kø, folk, biler, kø, folk og biler OVER ALT! De to forrige gangene jeg har vært i GC har det virkelig ikke vært så ille. Vi fikk parkert bilen etter mye om og men, og gikk for å finne info + se mer canyon. Etter litt info og litt orientering fant vi ut at vi måtte finne selve Visitor Center for å fp info om Sky Walk. Som sagt så gjort. Bortsett fra at det tok nesten en time, for vi misforsto litt, og vi tok ut bilen fra p-plassen for å kjøre dit. Ikke akkurat noen sjakktrekk. Vi vema mye rundt, og endte opp igjen der vi begynte. Ca fem minutters gange fra der vi opprinnelig hadde parkert fant vi info om Sky Walk. Altså... Sky Walk er IKKE en del av Grand Canyon National Park. Vi måtte 400 kilometer tilbake mot Las Vegas. Som i at vi ikke gikk Sky Walk på denne turen. Jeje... jeg syntes hele greia hørtes noe oppskrytt ut da jeg fikk vite at man ikke får ta egne bilder der. Turistfelle!

Nuvel. Vi lot oss ikke knekke av den grunn (Sky Walk er for Las Vegas-pyser anyway). Nå ville vi se mer kløft (kremt). Vi dro til South Kaibab, men veien inn var selvsagt stengt for privatbiler. Vi lot oss ikke heller ikke for dette stoppe. Vi parkerte bilen ved en rasteplass og tok bena fatt. South Kaibab Trail er en sti som går nedover i kløfta, og helt ned til bunnen for dem som orker slikt. Skal man gjøre noe slikt må man være bedre forberedt enn vi var. Vi hadde med oss tre flasker vann og et kamera hver. Det høres kanskje ut som at vi er litt puslete, men folk dør av vannmangel stadig vekk. Det anbefaler ikke å gå ned og opp på en og samme dag. Overnatting er nødvendig. Noe vi selvsagt ikke var sånn kjemphyppe på. Vi begynte nedstigningen. Det var smalt og bratt. Kristin har litt problemer med slike høyder, og måtte gi opp ett fire-fem svinger. AG og jeg eier ikke hemninger, så vi gikk videre. Vanskelig å si hvor dypt vi gikk, men da vi traff på et skilt som advarte folk uten tilstrekkelig utstyr om å fortsette, valgte vi å snu. På dette tidspunktet hadde vi det bra både i bena og i pusten. Jeg var nesten ikke varm en gang. Det varte ikke lenge. Å gå oppover i ulent og bratt terreng, i den varmen var tøft. Vi ble anpustne og svette omtrent med en gang. Vi skal heller ikke glemme at vi befant oss på drøyt 2000 meter over havet.

Vi kom oss selvsagt opp, og gode og svette gikk vi videre på veien. Nå skulle vi traske ut til Yaki Point. Det var ennå lenger unna enn vi allerede hadde gått fra bilen. Varmt... svett... Vi kom frem og igjen kikket vi på de dype kløftene. Ute på Yaki Point var det nesten ikke mennesker. Grunnen var selvsagt at det ikke var lov til å kjøre bil inn. Det gikk gratisbusser, men det passet ikke det amerikanske folk. Ikke oss heller - men vi gikk i alle fall. Nok var nok. Vi var sultne og varme. På veien tilbake til bilen fikk vi skikkelig nærkontakt med naturen. Plutselig oppdaget vi tre mule deer i veikanten. De sto kanskje så mye som ti meter unna oss. Vi gikk stille på tå fremover, og tok selvsagt en drøss med bilder. En bil(!) skremte dem litt inn i skogen, men de kom ut igjen da bilen var borte (jeg nevnte at det ikke var lov til å kjøre inn, sant?).

Vel fremme ved bilen spiste vi lunsjen vår fra Safeway på en rasteplass. Vi var praktisk talt alene der. Ikke en gang en bjørn, selv om jeg var 100% sikker på at jeg hørte en litt tidligere på dagen. Vi hadde en plan, og den planen krevde at vi var i nasjonalparken til etter solnedgang. Det var ennå noen timer til, så vi måtte strekke ut tiden. Vi tok Desert View Drive østover og stoppet på så godt som alle utkikkspunktene på veien. Grand Canyon Overload! Endestasjonen heter Desert View, og består av en butikk, en cafe, og et gammelt utkikkstårn med utsikt over ørkenen - derav navnet Desert View.

Etter å ha fylt på med litt drikke og snacks gikk AG og jeg til Desert View for å se på ørkenen. Kristin ventet nede, og fikk med seg en overentusiastisk Park Ranger som promoterte sitt daglige før-solnedgang-seminar. I dag skulle han snakke om flaggermus, og så skulle deltakerne se på solnedgangen. Vi hadde egentlig tenkt til å reise ut til Grand View for å overvære solens innsovningstid, men her fikk vi jo i både pose og sekk. Det var faktisk ganske lærerikt, og han var veldig morsom. Vi lærte om Bats i 45 minutter, og så så vi på solnedgangen til den var borte. Og for en solnedgang! Wo-hoo, lissom. Det var en del skyer som ga lyset et spektabulært spill på himmelen. Jada, vi har bilder...

Det blir veldig fort mørkt i denne delen av USA, og vi kjørte til Williams i mørket. Masse trafikk, så klart. Inne i Williams var det fullt av liv. Vi spiste på Cruiser Cafe 66 - en veldig kul og morsom diner med veldig god mat. Vi drakk lokalbrygget øl og jeg kjørte hjem i fylla ;)

Nok en dag var over i vårt lille reiseeventyr. Nattinatt.

GPS-tracking:
http://gpsed.com/track/440382959634715314