Slitne etter en hel dag i Disneyland sov vi helt til klokka var 09:30. Vi sjekket ut av det fine motellet og fant oss en Denny’s på vei mot Los Angeles. Vi begynte å bli lei mat og var stadig på jakt etter mindre måltider – noe vi ikke fant på Denny’s - men Denny's har så god mat :) Vi kompenserte med sjelden å spise lunsj. I så fall bare en sandwich eller en muffin. Nuvel. I dag skulle vi til LA og gjøre oss klare til en dag i Universial Studios og en dag med full pakke (Les: Stjernene på Hollywood Blvd., Hollywood-skiltet og andre severdigheter). Men før det skulle vi gjøre litt av hvert annet.

Vi kjørte på de sterkt trafikkerte veiene fra Anaheim til Los Angeles. Vi misset et par avkjøringer rett og slett fordi vi ikke rakk å bytte nok felter før avkjøringen var forbi. Selv med GPS som forteller deg i hvilket felt du skal ligge er det vanskelig å kjøre bil i Los Angeles. Kort avstand mellom bilene, agressive bilførere og lite vilje til å slippe inn gjør det hele ganske stressete.

Første stopp var Santa Monica. Det skulle visstnok være slik en fin by. Vi fant et parkeringshus like ved stranda. ”Like ved” er sånn ca 20 minutters gange. Fint område var det virkelig. På veien ned fikk jeg en kommentar om t-skjorta mi. En dame ropte til meg: Hey, exuiiz me! Can I see your shirt? What does it say? Ahh! I love it! I love your shirt! Hva det sto? STONE YOUR TV

Vi kom ned til stranda. Fin strand, by the way. Det var folk som jogget der, og folk som hang der. De som hang så ikke like snille ut som de som jogget. Vi gikk ned til vannet og begynte å gå mot det som blant annet gjør Santa Monica kjent: Santa Monica Pier. Det var vel en drøy kilometer å gå. Vi holdt oss nede ved vannkanten og gikk forbi masse folk som jogget, lekte, sov og solte seg. Det var veldig varmt men det blåste friskt fra havet, så vi merket ikke så mye til det før vi kom opp til brygga. Ved brygga så vi en trapp som ledet opp på tredekket. Det gikk allerede et par der, så vi tenkte at det kunne vi også gjøre så vi slapp å gå rundt. Vi kom et stykke inn på brygga da en diger fyr kom og lurte på om vi var der med showet. Nei, vi skal bare over brygga, sa vi. Han var ganske brysk og ba oss om å snu. Vi så at det var noe der, for det var masse Red Bull-reklame over alt. Vi var da nærmere porten mot brygga enn trappa vi kom opp. Jeg spurte om ikke vi bare kunne få gå gjennom når vi likevel nesten var fremme. Nope, glem det – gå tilbake.

Det var varmt, jeg var sliten, og jeg hisset meg opp. På vei tilbake til trappa slapp jeg ut litt damp. På norsk. Nede på stranda igjen fortsatte jeg litt til, og Kristin (over)reagerte litt. Det hele utviklet seg til en liten krig, og jeg ba til slutt alt og alle om å holde kjeft – og så gikk jeg min vei. Jeg gikk helt ut til tuppen av brygga – som forøvrig var overfylt av turister – og med turister følger det selgere og tiggere. De tagg ikke om mat – men om jobb. Jeg gryntet et nei tilbake til en fyr som spurte om jeg hadde jobb til ham – og han ble skittforbanna og slang gloser etter meg. Han skulle bare visst hvor nære han var å ”falle” i vannet. På vei tilbake fra enden møtte jeg AG og Kristin. Jeg gikk demonstrativt mellom dem og sa ingen ting – eller kom jeg med et grynt? I motsatt ende satte jeg meg på en benk i skyggen og så på livet. Det var ikke mye til liv der jeg satt, og tankene gikk etter hvert mer over til frykten for å bli ranet enn på at Kristin var teit. Etter en liten halvtime rundet de to jentene hjørnet. Jeg reiste meg opp og så gikk vi – og da var feiden over, liksom.

Rett etterpå sto jeg og spiste Hotdog fra en pølseselger. Det var dødsdigg. Vi var nå klare for å forlate Santa Monica og kjøre til Venice Beach som vi hadde blitt enige om. Vi gikk over en diger bru og inn mot sentrum. Ingen av oss hadde notert nøyaktig adresse på p-huset, så vi var litt i villrede og vema rundt uten mening men med et mål. Det var veldig varmt og mye trafikk. Vi ble litt stresset alle tre. Jeg prøvde å bruke GPSen for å finne p-huset. Kristin husket et navn hun hadde sett, men jeg fant det ikke på gatesøk. Det utviklet seg igjen til en liten krig.

For å ta tingene i riktig rekkefølge: Kristin i særs og AG i noen grad hadde nesten hver dag satt GPSens finne-veien-egenskaper under tvil. Jeg begynte å bli lei maset, og da det nok en gang kom kommentarer om GPSen tente jeg på et par av pluggene. Jeg slang fra meg GPSen til AG og ba dem finne det jævla p-huset selv. Så strenet jeg avgårde – uten mobil og uten bilnøkler. AG oppbevarte stort sett nøklene i veska si. De var ganske store å ha i lomma... Jeg hadde ikke gått mer enn et kvartal da jeg så et kjent gatenavn. 4th St. hadde vi jo kjørt da vi fant p-huset. Jeg fulgte den hele veien til p-huset og stilte meg inntil en vegg og ventet. Om jentene fant p-huset med GPS eller om de fulgte samme vei som meg, vet jeg ikke - de dukket i alle fall opp etter ti minutter. De kom, låste opp, satte seg i bilen, jeg startet den, og så kjørte vi. Ikke et ord ble sagt før Kristin brøt stillheten og spurte om vi kunne legge det bak oss. Jeg sa ikke et ord.

I et lyskryss satte jeg GPSen på Venice Beach slik vi hadde blitt enige om. Ute på Santa Monica Freeway spurte Kristin om vi var på vei til Venice Beach. Det stemmer, svarte jeg. Er det der vi skal klemme hverandre og bli venner, spurte hun. Nei, det er der dere skal gå ut av bilen og se på Venice Beach mens jeg sitter i bilen, svarte jeg. Mr. Grumpy Himself! Så ble ikke et ord sagt fra min side før vi parkerte på Venice Beach ($7 i parkering). Jeg satte bilen helt nede ved stranda og åpnet dørene (føreren har all makt i amerikanske biler som låser alle dører når hastigheten overstiger 20 km/t).

Jeg satt i bilen mens Kristin og AG gikk tur på strandpromenaden. Det var nok det beste, for da de kom tilbake hadde det hele roet seg. Jeg hadde fått sovet en halvtimes tid og var en del mer mottakelig for å sette strek over den ufattelig teite krangelen. AG fisket frem kameraet sitt og kunne vise frem bilder av en helt fantastisk fyr. Han satt på en benk kun iført leopark-tanga. De kunne fortelle om en mann med pupper som var kjempesint, en dame som danset alene foran en butikk, og en ganske sliten fyr som hadde en lenger dialog med rennende vann. Fra bilen hadde jeg også sett en del rart, men turte ikke ta noen bilder. Eller, jeg tok et snikfoto av min dobbeltgjenger og to orange-kledde munker med hvite tennissokker. Venice Beach er et fint område med en fin park og det er mye gøyalt å se på om du har mørke solbriller på så ingen riktig ser hvor du ser. Hold deg borte på natterstid. Da er det ikke stort å se på, og de du eventuelt ser vil du ikke ha på nært hold. 

Nå som stemningen var bedre satte vi kursen mot Los Angeles. Vi reiste nok på litt feil tidspunkt. Vi kom rett inn i ettermiddagsrushet. Det tok lang tid før vi var innenfor motorveiene og vi kunne begynne å lete etter motell. Det tok også veldig lang tid. Vi fant det Kristin og jeg hadde bodd på i 1996, men det var jammen meg dyrt nok. Vi stoppet ved minst ti moteller og spurte på pris. Alle var godt over det vi hadde satt som grense. Vi hadde nå kjørt så mye rundt at vi helt hadde mistet oversikten. Vi ville bo nære Universial Studios, men nå måtte vi bare finne et motell. Det begynte å bli mørkt og vi endte til slutt opp på et Economy Inn i W Sunset Blvd. $80 pr natt? To netter takk! Greie rom, men bugs på badet. Alle tre fikk stikk på bena, så kanskje de ikke bare var på badet? Vi visste lite om at vi nå bodde midt i smørøyet. Hollywood Blvd gikk parallelt med vår gate ett kvartal unna, og Universial Studios lå 13 minutter unna ved Freeway 101.

Bagasjen ble båret inn og vi begynte å tenke på å finne et sted å spise. Der kommer GPSen godt med. Den har en POI-funksjon som kan vise alle mulig ting i nærheten eller i en by/sted. Vi fant ut at det lå en Sizzler’s bare ett kvartal unna. Gåavstand, gitt. Vi tuslet opp dit, men som førstegangsbesøkende på Sizzler’s skjønte vi ikke helt greia. De hadde bare en kassadisk og ingen som tok oss i mot. Vi ble litt rådville og gikk ut igjen. Vi var jo vant til at noen viste oss til et bord. Skal ikke mye til å vippe tre nordmenn av pinnen. Rett ved siden av lå det en restaurant vi hadde ledd litt av da vi søkte etter et sted å gå til. Thai Original BBQ. Bra navn, assa. Så da gikk vi dit og ble møtt med smil og vennlighet. Vi spiste oss gode og mette for en rimelig penge. I det vi var ferdige med måltidet vårt ramlet det inn 11 nordmenn, gitt. Det var en pussig gjeng. De var rundt 50-55 og hadde brei dialekt. Ting de sa pekte i retning av at de var på MC-tur. Hvis det stemte var de nok med på en guidet tur langs Historic Route 66 på Harley Davidson. Det er populært nå om dagen har jeg hørt. På vei ut oppdaget vi to nordmenn til som satt og spiste. Hva var det med dete stedet som tiltrakk seg nordmenn i hopetall?

Alle skal ha det til at det er så farlig i LA på natten. Vi gikk til fots i et helt kvartal uten å engang bli snakket til. OK, så finnes det vel områder man skal unngå – men der var ikke vi. Vi turte til og med å stikke innom en Liquor Shop for å kjøpe brus og godterier. Lenger ned på Hollywood Blvd var det nok ikke så lurt å oppholde seg på natten.

Nå var vi mette, slitne og trøtte – og vi skulle tidlig opp for å besøke Universial Studios Hollywood!

GPS-tracking:
http://www.gpsed.com/track/440382955780423336
Dårlig tracking i dag. Startet den for sent og slo av for tidlig. Vi fikk ikke med den hysteriske ruta da vi lette etter motell. Kjipt...